Som omtalt i en tidligere artikkel var Sundstedtråkka i Gamle Hokksund et sentralt sted. Her møttes Storgata og ,Sundgata som før¬te opp til Raubakk. I Sundgata dukket det etter hvert opp flere små bolig Hus og man var i ferd med å forme et lite boområde.

Men så dukket det opp i løpet av 1899 et bygg som slett ikke så ut til å bli noe bolighus. Nei, det var et forsamlingshus som tok form. Byggherren var nemlig Hougsunds og omegns misjonsforening. De var i ferd med å realisere et lenge presserende behov for et forsamlingslokale. Men hvorledes hadde det vært mulig å få satt byggearbeidet i gang  ?

 
Forklaringen er denne: I 1898 dukket det opp en dame som kom til å bety uendelig mye når det gjaldt realiseringen av planene for et forsamlingslokale. Regine Braathen var damen som den 6. desember 1898 la bankboka på bordet på skrevet kr 10.000,-, som hun skjenket foreningen til tomt og nytt bygg. Hvem var så denne Regine Braathen ? Hennes pikenavn var Anna Regine  Grav og var fra Grav på Nedre Eiker: Hun ble født den 29. november 1819. I voksen alder ble hun gift med

 Hans Braaten fra Hokksund. Han ble født 15 mars 1818. Ekteparet fikk seks barn. Denne familien opprettet også et legat for støt¬te til utdanning av ulikt slag for familiemedlemmer og nære slektninger som bor i Norge. Hans Braathen var egentlig gårdbruker; men drev også som garver og farger i Drammen. Han gikk bort i 1894. Mens Regine døde 9. september 1900. Da pengene fra Regi¬ne først var på plass, skjedde ting raskt.

Daværende lensmann Ingolf Olsen som eide lensmannsgården i Storgata på den tiden, var villig til å selge deler av hoved¬bolet som vendte ut til Sundgata. Der ble også bygget stående. Arkitekt og ingeniør Hans Peter Horn fra Åmot ble ansvarshavende for byggverket.

Fra beretningen om framdriften i byggeprosjektet fremgår det at ingeniør  Hans P Hron ansatte de ulike fagfolk både fra Åmot og Hokksund. Blant snekkere fra Øvre Eiker var blant annet Karl Nilsen fra Brugata i Hokksund, som senere virket som byggmester i eikerområdet.
I tillegg til gaven fra familien Braathen dukket det i bygge¬perioden opp nok-et beløp på 6000 kroner, som i høy grad bidro til anskaffelse av nød¬vendig inventar. Et Gudshus må ha en altertavle, og den ble levert fra Diakonihuset i Chris¬tiania. Da talerstolen var på plass ble den forsikret av inge¬niør Hans Peter Holms søster frøken Horn etter et italiensk motiv.
I oktober 1899 sto bygget klart for bruk. Den 20. oktober foretok daværende sogneprest David Georg Bull den høytide¬lige innvielsen og hvor han blant annet leste fra Jeremias 22-29 følgende: ”Land. Land land. hør Herrens ord”  deter det samme budskap som i lang tid preger husets  fasade.
Til innvielsen var det naturlig nok innbudt mange gjester og blant disse også  Ingolf Olsen som da nok fikk beretiget oppmerksomhet ved å tilby tomt av lensmannsgården.
I dag, 104 år etter innvielsen står huset tomt. Møtevirksomheten har opphørt. Foreningen har ikke midler til og nødvendige vedlikehold og reparasjoner slik at vann og forfall holder på å ødelegge bygningen totalt. Et ubebodd hus er også utsatt for ¬hærverk og tilhold for uønskede elementer og lyssky trafikk.
Tatt a1der og utforming i betraktning, må en kunne anta at denne bygningen hadde verneverdig status. Det gir også  Foreningen for Norske Fortidsminnesmerkers bevaring utrykk for i et brev til Øvre Eiker kommune ,til å diskutere med eier om en mulig løsning
Problemet er penger. Bud¬sjettunderskudd og nedskjæringer skjer i nesten alle kommuner, og Øvre Eiker danner vel intet unntak. For å redde de verneverdige bygninger som ,... fortsatt fins i Gamle Hakksund og Dynge, må riksantikvaren ta affære og skaffe nødvendige midler til renoveringen. Hvis en vil unngå det som skjedde med Edvardgården i 1983, må rette vedkommende ta seg av saken straks.

Hans Bakken