Det var en gang!  Ja, sånn begynner vel alle eventyr. Var historien om Slottebakken  i
 Hokksund et eventyr ?

Dette stedet som jeg skal vie litt oppmerksomhet i dagens artikkelserie om Gamle-Hokksund og Dynge  ligger fritt på en forhøyning i terrenget  like ved inngangen til boområdet Dynge.
Stedet var fra gammelt av et område under Hobbelsrad søndre.

Notater  kan fortelle at  stedet fikk sitt navn etter et gammelt sagn som fortalte at det i fjern  fortid ble bygd et slott her hvis utforming liknet en labyrint meg mange ganger .

Pensjonert gbr. Ole B. Hoen sen. i Hokksund kan fortelle at rundt i Skandinavia ble det både i forhistorisk og historisk tid  bygget slike magiske steinsetninger i labyrintform.  Han
viser i den anledning  til Universitetes  Oldsakssamlings skrift fra 1935/36 hvor de omtaler slike steinsetninger en rekke steder i Norden.

Vi må derfor anta at det dette vi også står overfor i vårt  lokale Slottebakken område. En annen teori om samme sted representert ved Hokksundmannen Petter Hoen som i dag også
bor her i sin  fars og bestefars tidligere hus,mener at noen bebyggelse som anført i dette innlegg umulig kan ha noe med virkeligheten å gjøre.

Petter Hoen  mener at  hvis så var tilfelle,burde eventuellee rester av slike steinsetninger i ettertid være mulig å finne. Såvidt han var blitt fortalt av sine forfedre var så ikke tilfelle.

Derimot hadde hans far hevdet at Slåttebakken i alle år vært et område hvor  åker og eng
preget stedet. Ordet slått skrevet med å gjenspeilte strøkets bruksmåte.
Den observante leser ser vel også at å og o henspeiler til 2 ulike betydninger.
Etter hvert som bruken av nevnte  område svtok,ble det da også plass til en eventuell bosetting.

Det tok da ikke lang tid før endel mennesker spesielt i Dyngeområdet  ble merksamme på dette frittliggende platå og så for seg et ideellt boområde.
 
En av de første familiene som slo seg ned her var Helene og  Hans Larsen . Ekteparet var
besteforeldrene til  Asveig Aronsen født Larsen som i dag bor i sitt eget hus vis a vis.

Hans Larsen ble født 19/3-1866. Kona Maren Helene Abdersdatter bakke kom fra traktene omkring den tidligere gamle Dramdal skole mellom Hokksund og Skotselv. Hun ble født 13/5-1866 og døde i 1940. Hans  Larsen var i sin tid en av de mest ivrige laksefiskere i Dramselva.Der var han både sent og tidlig.Og fangsten uteble ikke.Men laksen ble også tilslutt hans bane. Han fant sin grav like etter at laksen som hadde slått seg på,var på plass i båten.Hjertet sviktet . Han ble 82 år.

En familie som også så for seg Slottebakken som et brukbart sted å slå seg ned.,var Kristen
Pedersen og hustru Karoline.Bildet som er gjengitt i sagens artikkel viser parets bolig hvor du fra venstre ser datteren Aasta,seinere gift Glose`,videre datteren Camilla som ble gift Bårstad
Oog tilslutt mor Karoline.Bildet er antakelig tatt i 1923. Ekteparet hadde forøvrig 2 barn til nemlig Lilly som  falt bort under spanskesyken i 1918 og Anders som emigrerte til Amerika som ikke var uvanlig på den tid.

Aasta og Johnny Glose overtok da etter hvert huset og bodde der sammen med Aasta,s mor Karoline. Johnny var også  preget av utferdstrang og fikk hyre på en båt. Han var i utenriksfart i mange år og først etter 2 verdenskrig,s slutt gikk han i land og fikk jobb ved NSB.

Ekteparet  Ramsli var også de som falt for dette stedet som en sentral og trivelig plass
Av en heller annen grunn ble utferdstrangen her også for stor.
De så på Amerika som det    forjettede land  og emigrasjon  ble da også resultatet
.
En annen fortaksom  person som ogå hadde  kastet sine øyne på dette området, var innflytter Ole Røine som komfra Øverskogen i i Lier. Kona hans Birgit var fra  Hallingdal.
De starta da et slakteri på Slottebakken.
De hadde to sønner Theodor og Trygve.
Slaktinga tok Trygve seg av .mens salget og omsetningen foresto Theodor. Han farta rundt med hest og vogn  og slakt i hel  vekt.

Altmuligmannen Sverre Jakobsen på Strømbo i Hokksund  kan fortelle at familien var av det driftige slaget. Forholdsvis kort tid etter at de hadde starta sin virksomhet, åpnet de et utsalg
for kjøttvarer på samme sted som de kalte Ottingen .

Pensjonist Asveig Aronsen kan også fortelle at hun ofte handlet kjøttvarer der både på grunn av nærhet og  omgjengelighet som preget beboerne på Slottebakken.

I dette området var det en gatestump som gikk under navnet Krybelkroken. Her bodde bl.a.familien Lindbom,ugifte Petra Thorud og hennes mor Jørgine , samt  Marie  Thorstensen hvis oppgave var  å besøke eldre og syke mennesker og hjelpe til i vanskelige livssituasjoner
.
Annette Torgersen bodde også her sammen med sin sønn Anton. Annette kom fra et sted som kaltes Snekkerbråtan, beliggende i skogkanten på Hokksunds østside i retning mot skogsvannet Lauvtjern.

Hennes sønn Anton var føst med  en legemlig skavank,men det forhindret ham ikke til å utvikle seg til bl.a. en glimrende musiker. Han spilte flere instrumenter og sto også i spissen for Hokksund  Hornmusikk  hvor han slo karptromme.    
                                                     
Hans  favorittinstrument var imidlertid trekkspillet og uttallige er de dansefester og tilstelninger hvor Antoin  Torgersen sørget for musikken.

På Slottebakken bodde også en annen musikalsk familie,nemlig Dagny og Eivind Warlo.
Var  Anton viden  kjent,ble vel ikke  Eivind  mindre påaktet ettersom han utviste stor dyktighet som komponist,orkestermusiker og var ikke minst en verdifull bidragsyter  til en rekke arrangements i NRK enten ved singel opptreden eller sammen med trekkspilleren og virtuosen  Kåre Korneliussen fra Steinberg.

Men aller mest er vel Eivind,s mange komposisjoner knyttet til hjembygda.

Se bare her :

Hilsen til Slottebakken,
Reinlender fra Hokksund,
Dans på Sandøra,
St.hans  moro på Lauvtjern,
Hellefossens brus ,
Semsmoingen,
Dans på Valtun.

Disse komposisjonene er en god blanding av  polka,reinlender,mazurkka og vals

I 1912 dukket det opp en utlending i Hokksund som også fant veien til Slottebakken. Det var den 18 årige østerikeren Friedrich  Koch som fant forholdende på Balkan usikre og spente på den tid. I likhet med flere landsmenn var han også opptatt av Norge .som han også hadde funnet ut var et langt roligere og tryggere sted . Dette var for han også et  klokt  valg,for snaue 2 år seinere løsnet skuddet i Sarajevo som utløste den l . verdenskrig.

En  annen  kar innfant seg nå  også  på Slottebakken. Han var riktignok ikke utlending.,men han hadde i ung alder emigrert til Amerika. Det var Hokksundsgutten  Kristian Myhre.

Han hadde vendt hjem til gamlelandet sannsynligvis på grunn av en stygg ulykke har var utsatt for derover. Han var da nærmest invalid å regne og fant ut at  skomakeryrket kunne passe ham fortreffelig.Han fikk ganske snart ordet på seg for å være en habil sådan.Dessuten var hans vesen og lynne av vennlig karakter og ble utrolig  godt likt.

Imidlertid gikk det også noen historier om samme  person som kanskje ikke var av beste merke. Det fortelles nemlig fra såkalt pålitelig hold at han i sitt verksted  på Slottebakken hadde stående en stamp med vann hvor han bløtet læret før han tok til med halvsålingen. Da  Larsen hadde gangvanskeligheter og et stykke til sin utedo,ble stampoen både titt og ofte brukt som urinal.
Besøkende stoppet ofte i  døra og trodde at de hadde gått feil.

Barna  i området var også veldig opptatt av denne skomakeren. Han var som sagt både snill og omgjengelig. Det hendte flere ganger at han inviterte ungene i omegnen  inn til stekt  kjøttdeig med salt og pepper. Og spørr om det ble populært. Når kjøttdeigen ble brunet i steikepanna og lukta bredte seg ogå utenfor rommet , var barne flokken klar til festmåltidet.
Men når det er sagt,må vi ikke glemme at barn kan være både utspekulerte og kyniske. I og  med at  Larsen var funksjonsjemmet  ,var han selvfølgelig en glimrende skyteskive.
Fra tid til annen når enkelte av barna hadde skeffet seg råe egg enten på  lovlig eller ulovlig vis,ja da gikk det som regel utover skomakeren
Som et apropos til at Slottebakkken i flere sammenhenger ble skrevet med henholdsvis og å
Er det vel riktig å bemerke at i Øvre Eiker kommunes kartverk for 1950 ble Slottebakken skrevet med o.

Men den 21/6-79  vedtok kommunestyret at Slottebakken skulle skrives med å
Og dessuten ble gatestumpen Krybelkroken radert bort.

Horfor ble det gjort ?

Undertegnede mener at det bør vises respekt for brukte og innarbeidede stedsnavn.

Kan dette bli forandret ?

Hans Bakken.