I en tidligere artikkel om Gamle Hokksund og bområdet Dynge har jeg hovedsaklig beskjeftiget meg med de fredede bygninger i disse strøkene, men også vært innom spesielle beboere, små pussigheter "om disse og særpreg som har vært typisk for beboerne her .

I dag skal vi stifte nærmere bekjentskap med Sundstedtråkka
Dette stedet var nemlig i sin tid en kjent og aktuell møteplass ,for folk i strøket. Området lå åpent ned mot Dramselva som det også gjør i dag og var et yndet tilholdssted for badende. Små unger lekte i jord og sandhauger, og ballspill og kasting på stikkene var den tids store fritidsbeskjeftigelse.

Da fløtingen i Dramselva var på det høyeste, lå det hver vår en mengde tømmer langs hele stranda. Sundstedtråkka ble også i sin tid brukt som tømmerlegge, men i og med at tråkka var ferjestedet over til Sundbakkensiden, ble det forbudt å legge tømmer her.

En sentral etat hadde i sin tid en viktig plass på Sundstedtråkka. Det var brannvarslingsstasjonen. Samme type ble også plassert på Sundbakken på Hokksunds vestside. Den hadde i tillegg et oppheng hvor brannslangene ble hengt opp til tørking før lagring. Varsling. av brann i eldre tider skjedde ved ,at man monterte et klokketårn.

Dette hadde også varslingsstasjonen på Sundstedtråkka. Se bilde hvor tårnet er synlig på huset ved siden av den store boligen. Når brann skulle varsles måtte brannfolkene ,dra i bjellesnora. Ulempen med dette systemet var at klokkeklangen hadde liten rekkevidde som medførte sen ankomst av brannmannskapene.

I ettertid ble det montert kasser med glassrute i fronten. Disse ble plassert på bestemte steder i området, og når "brann skulle varsles, slo man ut ruta, vrei om en montert bryter og straks ulte en illevarslende lyd utover, som du selv innendørs var nødt til å høre.

Som flyfotoet viser lå det en rekke hus ved Sundstedtråkka og flere ble det etter hvert. Den gamle bygningen på venstre side var den såkalte Helgesengården. Den ble i sin tid eid av en mann fra Hønefoss, hvis navn var Bernt Helgesen. Han flyttet til Hokksund og drev diverse handelsvirksomhet herfra 1865. Samme Helgesen eide også gården på den andre siden av Storgt som da bel kalt øvre Helgesengården. Den brant i midten av 80-årene.

Den nedre eiendommen ble revet i 50-årene, etter at et branntilløp hadde ødelagt deler av huset. En av de siste familiene som bodde i Nedre Helgesengården var Alma og Andreas Engebretsen med sine 14 barn hvorav to døde tidlig. Syv av 12 barn lever fortsatt.

I mange av de små hus som etter hvert dukket opp i Gamle- Hokksund drev eierne ofte en form for salgsvirksomhet, enten som skomakere, skreddere, snekkere eller som selgere av vanlige handelsvarer.

Forbindelsen fra storgata og  til den gamle hovedveien til Modum gikk via  Sundgata og opp Raubakk. Før den nye Ringeriksveien åpnet i begynnelsen av 50-årene gikk den gamle veien"til Modum via stier og kjerreveier over Langeruds¬bakken og Skarshøgda forbi Flata og Dramdalshøgda til Åmot.

Etter at den, nye hovedveien til Modum og Ringerike var et faktum, økte trafikken merkbart ut på veien ved Raubakk og den ble stengt ved bom. Det utløste et rungende hurra fra barna i Sundgt. området som fikk en makeløs akebakke fra toppen av Raubakk og til Sundstedtråkka.

I Sundgt. lå i sin tid et lite gammelt hus som ble kalt Mikaelstua. Innredningen i dette huset var litt spesielt Utseende kunne tyde på at bygningen var et valllig bolighus, men som sagt, innredningen fortalte noe annet På folkemunne ble det omtalt som skjenkestua i Sundgt Onde tunger ville også ha det til at det ble solgt hjemmebrent i Mikaelstua.

Ikke over disk nei, her foregikk handelen via vindusruta. Vinduspartiet ble nemlig montert et sentralt sted og var enkelt å løfte vekk. Da nye hus i området presset på ble Mikaelstua revet.        
Hans Bakken