I gamle Hokksund bodde det i sin tid en litt spesiell kar. De fleste vil vel si at han var det vi kan kalle original, og gikk under navnet «Edward Amerikaner» .

Han egentlige navn var Edward Kristensen og født 30. juni 1865 i Skoger på en plass langt til skogs og bortgjemt mellom Konnerud og Eikern. I voksen alder ble han gift med Andrea Elisabeth, hvis foreldre bodde i huset som bildet viser. Dette huset var så gammelt da det ble revet i 1956 at fortidsminneforeningen mente at bygningen måtte være i nærheten av 400 år.

Andrea Elisabeth' født 17. april 1862, og Edward fikk en sønn som falt bort da han bare var om lag 12 år. Det gikk svært mange år før en ny arving så dagens lys. Datteren Clara kom først den 23. desember 1907. Da hadde ekteparet Kristensen kommet tilbake fra en forholdsvis kort «trip over dammen». I den tid var det vanlig med emigrering til Amerika for å prøve lykken der. Men Andrea Elisabeth vil le gjerne at barn nummer to skulle fødes i Norge og ønsket seg hjem før nedkomst.

Nå gikk det ikke lang tid før Clara fikk tilnavnet «Clara Amerikaner», og det ble hun hetende i mange år fremover.
I voksen alder fikk Clara jobb på kjøkkenet i Hokksund Pleiehjem på Lerberg. l fritiden prøvde hun seg som sydame hvor enkle barne- og damekjoler ble en slags hobby.

Hun ble siden gift med skredder Aasmund Foss som kom til Hokksund i 1939 fra Brandal i Solør, omtrent to mil nord for Kongsvinger.
Skredder Foss hadde fra før en bror på Hokksund, nemlig. skolelærer Paul Foss, som bodde på Hoen gård, og der flyttet skredder Foss inn.

Pensjonert gårdbruker Per Foss forteller at hans onkel ble boende forholdsvis kort tid på Hoen gård. Han var opptatt av at verksteder burde ligge mer sentralt og fikk da en mulighet hos gartner Larsen i Stasjonsgaten.

Etter en tid ble det ført opp et tilbygg til det huset bildet viser på fremsiden mot Dramselva, og der ble det fremtidige skredderverkstedet liggende. Dette ble også enklere for familien da Clara måtte ta mer hånd om sin gamle far som nå begynte å dra på årene. Claras mor døde 29. mars i 1930.

Edward Kristensen gikk som sagt for å være en original
person i sine nære omgivelser. Han virket litt menneskesky og fåmælt. Han hadde dårlig hørsel og var plaget av en talefeil. Han var stor og virket kraftig. Den tiden da han jobbet på Nikkerud Sag i Mjøndalen, brukte han båt fram og tilbake, slik at han utviklet en stor dyktighet som båtstaker. Han holdt seg mye for seg selv.

Barna i strøket var til en viss grad redd denne mannen som i de flestes øyne var en uflidd og lusete  ikke minst i klesveien og hvor beintøyet hans forlengst burde vært kassert.

82 årige Per Kirkebøen kan fortelle at han kjente Edward Kristensen meget godt. Som ekspeditør i sin fars forretning, som lå et steinkast fra Edwards hus, ekspederte han denne mannen ofte, og fikk også i en viss utstrekning ta del i hans daglige problemer. Det hendte etter hvert at Edward, når han skulle handle, spurte etter junior hvis han ikke var på plass.

Per Kirkebøen kan forøvrig fortelle at Edward var en mann med et varmt hjerte, preget av omsorg og omtenksomhet og viser til et spesielt tilfelle hvor Per Kirkebøen ved bruk av sin spark på isen utenfor Edwards hus mistet denne som da var på vei ut i Dramselva. Kort tid etter var Edward på rask marsj med en båtshake utenfor isen mot åpent vann og klarte å hale i land sparken. En bragd Per Kirkebøen ikke glemmer så lett. Edward Kristensen var opptatt av flere ting i dagliglivet.. Pensjonist Alf Nilsen fra Asen i Mjøndalen var i familie med
, Edward og som guttunge var han fra tid til annen på besøk i Hokksund. Han kan fortelle ar Edward skaffet seg en gang en gris, som riktignok hadde sitt eget krypinn, men som like ofte vandret fra sin egen leir og inn i Edwards dagligrom.. Dørene sto åpne og grisen var hans kjæledyr.

Per Kirkebøen kan også fortelle at Edward sent om vinteren eller når vårsola begynte a gjøre seg gjeldende, hadde for vane å forsøke å fjerne isen langs elvekanten slik at isflakene forsvant nedover elva.. Det var hans måte å påskynde vårens komme og få båten tidlig på vannet.

Kirkebøen vil også nevne at Edward var veldig opptatt av brensel til huset sitt. Etter brann i hus eller bygninger trådte han øyeblikkelig i aksjon for å sikre seg planker, bordbi¬ter eller tømmerstokker som var brannskadet. Datteren Clara ble til slutt så oppgitt over at faren dro disse tingene til hus da det ble liggende åpent og utviklet en sjenerende lukt som forpestet både hus og omgivelser.

I tilknytning til det gamle huset i Storgaten var en liten veranda eller åpent overbygg hvor Edward tilbragte mesteparten av sine siste leveår. Der var det stedet han følte Storgatens pulserende liv. Han døde 14. januar 1954. Hans datter Clara døde 11. november 1985

AV HANS BAKKEN